Hvorfor tar jeg bilder av tulipaner? Stor interesse for blomster? Absolutt ikke. 

Det var tilfeldigheter tilbake i januar 2017 som la grunnlaget for denne boken.

En av de største utfordringene amatørfotografen har, er å vite hva man skal fotografere. Det var også tilfelle for meg. Jeg hadde i flere år vært inspirert av Michael Kenna (verdens mest kjente/plagierte landskapsfotograf). Jeg forsto etter hvert at jeg fotograferte motiv fra hukommelsen i stedet for med følelsene. Min mentor og gode venn, Morten Krogvold, ba meg finne en annen retning på fotograferingen min. Det var ikke enkelt.

Jeg fotograferte ikke på flere måneder. For å komme i gang, lovet jeg meg selv å ta en eksponering hver dag. Hasselbladen sto på stativ midt i stuen slik at det skulle være umulig å glemme dette. Jeg fotograferte radiatorer, Mac’en og mye annet som jeg visste aldri ville bli til noe godt bilde. Jeg fremkalte filmene, bare for å få bekreftet det jeg allerede visste. Men det holdt meg i gang.

En kveld i januar 2017 har klokken blitt nesten 23.00. Jeg var på vei i seng, og snublet i kamerastativet på vei til soverommet. En ny eksponering måtte utføres. På kjøkkenet sto en bukett roser som hadde tørket inn. I stuen sto et speil. Jeg satt rosene foran speilet, åpnet lukkeren på kameraet og gikk til sengs. 10 timer senere stoppet jeg eksponeringen. Det som kom til syne i mørkerommet denne gangen var noe langt mer spennende. Ikke et bilde som på noen måter kan benyttes til noe, men jeg så et potensiale. Prosjektet var i gang, selv om det tok litt tid før jeg innså at det var akkurat det. Et prosjekt.

Tulipanen ble raskt til et hovedmotiv. Den er den mest sensuelle og kraftfulle blomsten i mine øyne. Etter hvert innså jeg at den er minst like vakker etter at døden har inntruffet og den har tørket inn noen uker. Den blir da enda råere i formen.